Men, vi hadde andre planer, Andreas...
Nei, nei, nei, det er mai måned og vi har mye annet å gjøre enn søke mot nærmeste flatskjerm og se, nistirre på den fjerde etappen av årets Giro d’Italia. Den første etappen der man virkelig skal være god, ha gode bein, ha en god dag og føle at det er medvind selv om det motsatte er tilfellet. Mai er måneden der gressplenen bør trimmes, penskjorta strykes og ettermiddagslige gjøremål prioriteres. Hadde det ikke vært for denne noe pigmentfattige syklisten fra den andre siden av polarsirkelen… Han herjer på flatskjermen, med en intensitet ulik en hver annen norsk syklist for tiden, er han i bildet på en slik måte at ettermiddagens forhåndsbestemte rekkefølgebestemmelse hurtiganalyseres, revurderes og forkastes. Og da han med fem, seks andre går i det som skal bli etappens endelige brudd, sitter man der, fjetret og ute av stand til annet. Det skulle bli en fantastisk ettermiddag. Med et watt-forbruk som et overarbeidet og underdimensjonert kraftverk tråkket Andreas opp og ned i et storslagent tempo. Ambisjonen var åpenbar helt fra han før start annonserte at et brudd er det som susen gjør. Aner vi et idrettsøyeblikk i nærheten av den gangen Brå brakk staven?
Andreas Leknessund er en av ytterst få toppidrettsmenn som svarer med virtuositet på enhver intervjuers fantasifattige spørsmål. Han mistenkes for å ha en intellektuell side ikke alt for mange toppidrettsutøvere besitter, og vi aner at han tenker på folkehelse, befolkningsutfordringer og barnehagekapasitet når han på jakt etter minutter i rampelyset og rosa trøye, svinger gjennom italienske landsbysamfunn. Vi mener, uten empiri, at Leknessund er én av ikke alt for mange…
Så får’e heller være som det ble, at høyrøstede tv-reportere bedriver konjunktivbaserte analyser, eller spekulasjoner, i håp om å fylle tiden til målpassering med brautende snakk. Andreas Leknessund er kveldens vinner, vi registrerer et redelig anfall sympatitårer når han etter målgang har det vondt og hikstende lar det stå til.
Fortsatt irriteres man noe over en småsleip franskmann, som Eurosports utsendte ikke klarer å uttale etternavnet korrekt på, som gestikulerer som en arbeidsledig lommetyv i håp om at vår mann, han med oppvekstadresse nord for polarsirkelen, skal ta grovjobben 800 meter før mål. Noe den pliktoppfyllende også gjør, med annenplass på etappen som resultat. Det er mer enn god trøst at enn så lenge, i årets utgave av det prestisjefylte rittet, har ingen syklet raskere enn ekvilibristen fra nord.
Da Andreas Leknessund lot tårene renne var det for sent å gjøre de av ettermiddagens oppgaver vi hadde satt oss fore. Isteden ble vi rammet av medfølelse og sann glede over en voldsom idrettsprestasjon av sjeldent kaliber. Og vi besluttet sporenstreks å invitere ham til årets utgave av Unionsrittet. Og der er det mange vinnere. Tirsdag gledet vi oss og tørket en tåre, i juli tørker vi svetten!
